Tool har ikke akkurat spydd ut skiver på de til nå 16 årene bandet har eksistert, men de har definitivt vært flinke til å kreve mer av seg selv og sette lista høyere for hver gang. ”10,000 Days” er definitivt intet unntak: Tool fornyer seg blant annet gjennom diverse nye vokaleffekter som krydrer Maynard James Keenans nok en gang fabelaktige vokal. Kule nye effekter finner vi også på Adam Jones’ gitar. Ellers spiller Justin Chancellor denne gangen en større rolle i bandet og har utvilsomt mer fremtredene basslinjer enn tidligere. Vi glemmer selvfølgelig ikke Danny Carey heller, som igjen gjør en imponerende god jobb med trommestikkene. Vokalen kommer denne gangen mer i bakgrunnen, med den hensikt å la stemmen til Keenan fungere som et ”instrument” på lik linje med gitaren, bassen og trommene. Og funker gjør det definitivt.

Det er noe unikt med denne skiva. Den er antageligvis bandets mest varierte, og musikalsk sett byr den på kanskje enda flere utfordringer enn forgjengeren, ”Lateralus”. Tekstene, derimot, er langt mer jordnære denne gang. Du slipper stort sett å dra fram ordboka, og temaene er for det meste enkle å fange opp. I ”Vicarious” finner vi for eksempel kritikk av TV-kulturen og påvirkningen den har på sitt publikum. Ellers handler skiva blant annet om Keenans mor og hennes 27-årige (cirka 10.000 dager) lidelser før hun døde i 2003.

Alex Greys abstrakte kunst er noe som igjen pryder coveret, og de medfølgende brillene som kan brukes til å studere plateheftets stereoskopiske bilder, er en artig ting og ikke minst veldig originalt hva CD-covere angår.

”10,000 Days” er gjennomgående solid. Heller ikke avslutningen med langsporet ”Rosetta Stoned” og ”Right in Two” gir meg noen grunn til å dele ut minuspoeng. Det er imidlertid ikke til å unngå at skiva må settes opp mot forgjengeren, ”Lateralus”, som var en soleklar sekser hos meg. Og da er det dessverre ørlite grann som mangler – jeg får ikke helt det samme helhetsinntrykket og den samme gode følelsen som med 2001-albumet. Skal vi sette fingeren på enkeltlåter, må det bli ”Intension”, som dessverre må omtales som en heller kjedelig og unødvendig lang affære. Skuffelsen er dog ikke noe faktum, for ”10.000 Days” er intet mindre enn en knallsterk skive som beviser at kvartetten fortsatt har ryggrad så det holder.

14. mai 2001 var ventetiden over. Fem lange år var gått. Det ble naturlig for mange å sammenligne denne plata med mesterverket Ænima - om den ville holde samme standard. For min egen del var plata "helt grei" de første gangene jeg hørte den. Men etter å ha hatt på repeat-knappen på noen dager i strekk, gikk det opp for meg hvor genial denne plata er. Det er utrolig hvor mye Lateralus egentlig har å by på. For dem som har slakta denne plata og kalt den "overpomøs", kan rett og slett ikke ha vært tålmodige nok til flere gjennomlyttinger. Sett i forhold til forgjengeren Ænima er dette albumet etter min mening et lite hakk over (Jeg veit at mange er uenig med meg her). Bandet har vist at de har utviklet seg de siste fem årene.

Man kan høre at Tool henter inspirasjon fra progrock-heltene i King Crimson. De har fjernet noe av den seige brutaliteten fra forrige utgivelse og erstattet den med et mer rolig, dynamisk og komplekst lydbilde. Eller sagt på en annen måte: mer kunstrock. Roligere enn forgjengeren er plata, hvis vi ser bort i fra Ticks & Leeches - hvor Keenan vrenger på stemmebåndet som om det skulle vært en oppvasklut. En skikkelig godlåt, både musikk- og tekstmessig, og høyt verdsatt av metal-folket. Resten av sangene fortjener på ingen måte noen mindre applaus - et sammensatt og meget atmosfærisk rockealbum. Personlig setter jeg kanskje størst pris på tittelkuttet, The Grudge og Parabol/Parabola.

Den fjerde Tool-utgivelsen er heller ikke noen full plate. De fleste titlene ser kjent ut, og mange mener dette bare er noe for samlere. Ser man på to meget gode live-utgaver av Third Eye og Pushit, er Salival etter min mening absolutt verdt å eie. For ikke å snakke om en utmerket coverversjon av Led Zeppelin-klassikeren No Quarter. Spor 5 You Lied - originalt av Chancellors gamle band Peach - er heller ikke til å se bort i fra.

Salival ble sluppet i USA i desember 2000, men den var her i landet å finne først tidlig 2001. Salival inneholder mest live-sanger, pluss de tidligere ikke-utgitte sangene Message to Harry Manback II, Maynard's dick og No Quarter. Av de 5 (4) videoene som følger med, er Hush bare er å finne på DVD-versjonen.

"Monumental" er kanskje det ordet som er brukt mest av anmeldere om denne plata - en beskrivelse man ikke kan si seg uenig i. I 1996, når grønsj-bølgen begynner å stilne, kommer Tool, etter tre år siden sist, med en ny utgivelse og gir nytt håp for hardrock-entusiaster verden over. Dette briljante verket er ganske enkelt i en klasse for seg. Tools andre er regnet for å være en av 90-tallets største rockeplater. Udiskutabelt. Ænima har blitt en klassiker og gjort bandet høyt anerkjent, og de fleste fans stiftet kjennskap til Tool med dette albumet. Åpningssporet Stinkfist ble nesten en hit rundt omkring på kloden.

Videre i denne 77 minutter lange CD-en har vi praktlåter som Eulogy, H. og FortySix & 2 - majestetisk mørkrock som sitter langt inne. Vi bøyer oss i støvet også for de neste sangene som slettes ikke bør ha noen dårligere omtale (sett bort i fra spor 6 og 10). Temaer som maktsykhet og "syndflod" passer godt inn i toolske metalliske rytmer. Til sist finner vi den rolige og eksentriske Third Eye - en perfekt avslutning på et kunstverk av en plate. Gjennomført storslått.

Mer melodi er å finne på den andre utgivelsen. Etter bare ett år har bandmedlemmene vist at de har blitt litt mer voksne. Plata var ganske unik på sin tid og et prakteksemplar på alternativ rock/metal. Råskapen er fortsatt på plass, men gruppa viser denne gangen at de kan eksperimentere med originalitet og nytenkning. Spesielt i Sober og Prison Sex kan vi høre dette - to meget gode låter.

Lydbildet preges av en del bass, og man kan høre god forskjell i spillestil på daværende bassist Paul D'Amour og Chancellor. Kvalitetsmessig er Undertow meget bra til å være tidlig på 90-tallet. Det eneste man kan savne litt på albumet, er variasjonen som finnes på seinere Tool-utgivelser, noe av det som har gitt bandet de mange ulike beskrivelser det har fått til i dag.

Tool var her et mer punk-/undergrunnstype band. De skiller seg mindre ut og var på langt nær så kjent den gangen som de er i dag. En mørk og fengende råhet setter sitt preg på skiva. Kanskje ikke den skiva jeg hører mest på, men på ingen måte noen dårlig CD. Høydepunkt: Hush.

Tool ble med denne plata i USA spådd som arvtagere etter Jane's Addiction, et alternativt punkband populært på slutten av 80-tallet. Noen tror dette er Tools langspilldebut. Opiate er kun en EP og har sju sanger hvor to av dem er live. Låter som Opiate og Part of Me er typiske Tool-klassikere og blir fremdeles spilt live. Den siste sangen The Gaping Lotus Experience er ikke et eget spor på plata og begynner etter ca. 06:10 på sang nr. 6.